Dvale

av Øyvind Strømmen in desember 31, 2009
Kategorier Politikk

Denne bloggen er i dvale, men jeg skal være ærlig nok til å si at den sikkert våkner opp før et fylkestingsvalg snart. Inntil videre skriver jeg mest på nettmagasinet Teknofaun.

Og godt nytt år!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Regjeringa må seia nei til datalagringsdirektivet!

av Øyvind Strømmen in september 28, 2009
Kategorier Politikk

Borgarinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppmodar regjeringspartias forhandlarar til å seie eit endeleg nei til at datalagringsdirektivet skal bli ein del av norsk lov. Borgarinitiativet følgjer opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet frå i sommar.

Måndag 28.september skal forhandlarane til Ap, SV og SP møtast for å bli samde om regjeringa sitt felles program for den neste fireårsperioden – oppfølgjaren til Soria Moria-erklæringa.

14.juli i år blei bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggarar oppmoda partia generelt og regjeringa spesielt om å ta stilling til EU sitt datalagringsdirektiv, og seia eit klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg vart partia oppmoda til å seie ja til om naudsynt å nytta reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stogga direktivet.

Av stortingspartia har Venstre og SV programfesta å nytta reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det same. KrF er mot direktivet, men vil sjå konsekvensane av å nytta reservasjonsretten. Høgre er ikkje villig til å bruke reservasjonsretten, medan Ap ikkje har teke stilling til direktivet enno.

Ei rekkje parti utanfor Stortinget, organisasjonar og einskildpersonar har teke klårt og tydeleg standpunkt mot datalagringsdirektivet, og oppmodar regjeringa til ikkje å ta direktivet inn i norsk lov. Sidan januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop , e-postaksjonar og Facebook-grupper som alle er i mot datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste juristar på europarett, Finn Arnesen og Fredrik Sejersted ved senter for europarett UIO),  i ein uttale bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett verkar å vere svært beskjedne delar av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”råka”. Samtidig sa regjeringa sin eigen personvernkommisjon at dei ikkje kunne støtta ei innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikkje er tilstrekkeleg dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidlegare i år og Borgarinitiativet no sameiner me kreftene for å stå sterkare saman. Me synleggjer ein uvanleg brei politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekkjer seg inn i regjeringspartia.

Datalagringsdirektivet er eit åtak på den retten kvar og ein av oss har til å verne vårt privatliv. Personvernet inneber ein rett til å vere i fred frå andre, men og ein rett til å ha kontroll over opplysningar om seg sjølv, særleg opplysningar som vert opplevd som personlege. Etter EMK artikkel 8 blir personvern sett på som ein menneskerett.

Med ein mogleg norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegg tele- og nettselskap å lagra trafikkdata om borgarane sin elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenka på det grovaste.

Datalagringsdirektivet vart vedteke av EU 15.mars 2006, men framleis har den norske regjeringa ikkje offisielt teke stilling til om direktivet skal gjerast til norsk lov eller ikkje. Gjennom EØS-avtalen har Noreg ein reservasjonsrett. Denne har aldri før vorte nytta, men så har ein heller aldri stått overfor eit direktiv som representerer eit så stort trugsmål mot demokratiet sine grunnleggjande verdiar som det datalagringsdirektivet gjer.

I februar i år vart det klart at EU-direktivet må innførast , etter at EU-domstolen avsa dom i saka Irland hadde reist mot EU-kommisjonen.

Me som publiserer dette oppropet sluttar oss til "Borgarinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv" , og er samde i oppmodinga om å be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingane seia eit klårt og tydeleg nei til at EU sitt datalagringsdirektiv skal verta ein del av norsk lov.

Creative Commons License
Dette verk et av Per Aage Pleym Christensen , Lars-Henrik Paarup Michelsen , Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under ei Creative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens .

Desse har slutta seg til Borgarinitiativet mot EU sitt datalagringsdirektiv så langt:

Liberaleren
Lars-Henrik Michelsen
Carl Christian Grøndahl
Vox Populi
Per Aage Pleym Christensen og på NA24
Bjørn Stærk
Oppviglerbloggen
Fred Rune Rahm
Beate på Rasteplassen
Stian Ludvigsen
Sigrun Tømmerås og på ABC Nyheter og på Verdidebatt
Boye Bjerkholt
The Peace Prize Nation for Ron Paul
Undreverset
Undrelyd
Lothiane
Iskew
Kvinnekongen
Oda Rygh
The loophole
Liv-Marit Davidsen
Kamikaze
Trips and tics
Konrads tankesmie
Sondre Bjellås på Digital Livsstil
Smileygirl83
Erlend Fuglum
Petter Kvinge Tvedt
Haugabloggen
Torkild Strandvik
Dekodet
Hemmelig adresse
Eva Kvelland
Linn Beate Kaald Thoresen
Jonas Stein Eilertsen
Floken i nettet
Frank E. Rundholt
FriBit
Venstresida.net
Simen Eide
Bjørn Magne Solvik
Anne Solsvik
Kyle Finnesand
Borgerrettighetsbloggen
Bjørgen sin blogg
Civita
Kompromissløse meninger
Goodwill
Tronds Orakel
Eidsvoll Venstre

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Protesterer mot de facto-forbud mot Beograd Pride

av Øyvind Strømmen in september 25, 2009
Kategorier Politikk

I en fersk pressemelding reagerer de europeiske grønne på det som så altfor lett kan oppfattes som et de facto forbud mot Beograd Pride:

The Spokespersons of the European Green Party have expressed their dismay that the Pride event due to take place on Sunday 20th September was de facto cancelled by the Serbian authorities as a result of threats of violence and intimidation by far-right extremists.

EGP Co-Spokesperson Ulrike Lunacek, who is also an Austrian Green MEP and is herself a lesbian, said: “Last Sunday’s Pride event in Belgrade should not only have been a real celebration for Serbia’s LGBT community but also an important sign of progress regarding the human rights situation in Serbia as a whole. However, by retracting their earlier promises to ensure the protection of all those taking part in the Pride event in the face of threats of violence from extremist ultra-nationalist groups, the Serbian authorities have effectively handed those very groups a victory and have shown that they are not able or willing to guarantee their citizens their Human Rights as covered by the European Convention. This is an extremely worrying situation for everyone who cares about human rights in Serbia and in the Balkans and Europe as a whole.” Several members of the LGBT Intergroup in the European Parliament, including Lunacek, have formulated some critical questions to the Commission about its reaction to this denial of the freedom of assembly by the Serbian authorities.

EGP Co-Spokesperson Philippe Lamberts, who is also a MEP for the French-speaking Green Party Ecolo, continued: “We European Greens will continue to scrutinise the situation in Serbia and work alongside LGBT activists and human rights defenders to keep up the pressure on the Serbian authorities to so that people are no longer denied their right to gather and demonstrate peacefully because of the government and police’s inability or lack of will to guarantee security for Pride or similar events. What is clear is that the Serbian government must take urgent measures to strengthen legislation so that those who incite violence are charged and punished, and not rewarded as they have been in this case. Any failure to do this promptly will show that Serbia still has a huge amount of progress to make regarding human rights, equal opportunities and anti-discrimination measures before it can be considered ready to join the EU.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Råttent kjøtt: greit for afrikanere

av Øyvind Strømmen in september 25, 2009
Kategorier Politikk

VG skriver:

- Eksporterte 27 år gammelt svenskt kjøtt til Polen
Kjøtt fra svenske beredskapslagre er blitt eksportert til Polen, der det er servert i barnehager, fengsel og kroer.

Kjøttet skal ha vært i “ulik grad av forråtnelse”. I artikkelen heter det også: “Ifølge SvD var vilkåret at det bare skulle selges som mat utenfor EU”.

Ja, men da er det jo greit da. Afrikanere og asiater kan jo godt klare seg med 27 år gammelt, og/eller delvis fordervet kjøtt. Eller?

(For å lese mer om saken – gå rett til kilden. SVD: Jordbruksverket kan ha brutit mot lagen)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Farvel, Jesus?

av Øyvind Strømmen in september 24, 2009
Kategorier Politikk

Det virkelig spesielle med stortingsvalget 2009 er at Kristelig Folkeparti har gjort et elendig valg.

Les meir i min spalte på fritanke.no.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mysteriet De Grønne – forklart (igjen)

av Øyvind Strømmen in september 18, 2009
Kategorier Politikk

Sigve Indregard fortsetter å lure på hvorfor Miljøpartiet De Grønne eksisterer, og skriver:

Det jeg får ut av denne samtalen er at MDG har en litt annen politikkmiks enn SV, Rødt og Venstre. De er velgere som ønsker strengere tiltak i miljøspørsmål og mildere virkemidler i sosiale utjevningsspørsmål. <i>Fair enough</i>.

Det som skurrer, er at de sier <i>miljø er hjertesaken</i>, samtidig som de velger å kjøre frem et miniparti som stjeler stemmene fra de tre partiene som deler tilnærma deres egne miljøtiltak. Spesielt når kontroversene står om minimale forskjeller: kutte arbeidsgiveravgiften, nivået på kontantstøtten, lengden på skoledagen. Javel, det er politiske saker det går an å være uenige om. Men det er ikke grunnlag for et helt parti, sorry.

Dette er nærmest meningsløst å svare på. Miljøsaker er ganske riktig hjertesaken for Miljøpartiet De Grønne. Alle partier har hjertesaker der det er mindre aktuelt å spise dromedarer, og politikere som ønsker å unngå politikerforakt burde fortelle velgerne sine om dem. Men miljø er ikke MDGs eneste sak, vi har et helhetlig program basert på grønn politisk tenkning, eller grønn ideologi, om man vil.

Det er derfor Miljøpartiet De Grønne er like forskjellige fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti (alle selverklærte miljøpartier) som Miljöpartiet De Gröna i Sverige er fra de tilsvarende svenske partiene Vänstern, Folkpartiet og Kristdemokraterna. Og siden vi tror at mange er eller etterhvert vil bli enige i grønn politisk tenkning (mange flere enn de som stemte på oss), mener vi også at det er grunnlag for et norsk, grønt parti.

At MDG eksisterer er ikke noe mer forbausende enn at KrF, Senterpartiet, Arbeiderpartiet eller Høyre finnes. At folk som er inspirert av grønn politisk tenkning velger MDG er ikke noe mer pussig enn at kristendemokrater velger KrF.

Å mene at Miljøpartiet De Grønnes aktivister heller burde være aktive i andre partier og i den ikke-partipolitiske miljøbevegelsen er det samme som å mene at Miljöpartiet De Grönas (som ser ut til å kunne bli Sveriges tredjestørste parti ved valget neste år) aktivister og velgere heller burde stemme Folkpartiet og bare arbeide i Naturskyddsföreningen (det er dessuten ingen motsetning, jeg er også medlem av ikke-politiske miljø- og naturvernorganisasjoner). Jeg klarer ikke å bestemme meg for om denne oppfatningen er bare pussig, bare provoserende, eller begge deler.

Det er heller ikke slik at motstand mot heldagsskole, støtte til ikke-kommersielle friskoler, støtte til kontantstøtten og fjerning av arbeidsgiveravgiften er marginale forskjeller.De tre første er et symptom på noe problematisk i SVs venstre-sosialdemokratiske tankegods, der motviljen mot private løsninger og troen på statlige løsninger og troen på institusjoner (skole, barnehage, osv) blir for sterk.

Det er blant annet her SV (i noen grad) og Rødt (i stor grad) beveger seg i venstre retning på bunnlinjen av van Parijs’ triangel (til venstre), mens MDG – f.eks. med sin avvisning av kommersielle friskoler, men åpne holdning for ikke-kommersielle friskoler beveger seg oppover i trekanten.

En betydelig skattereform

Når det gjelder forslaget om å kutte arbeidsgiveravgiften kan dette knappes kalles marginalt. Arbeidsgiveravgiften utgjør en betydelig del av statens inntekter (110 mrd. i 2007) og er en skatt for å ha folk ansatt. Miljøpartiet De Grønne mener det er en urimelig form for skattlegging som gjør det vanskeligere for småbedrifter og gründere, og vil derfor fjerne denne skatten.

Det mener vi ikke fordi vi er imot omfordeling, men fordi vi mener skattesystemet bør utformes på en slik måte at lokale småbedrifter har fordeler fremfor store konserner; siden desentralisering – også av næringslivet – er et viktig element i grønn politisk tenkning. Derfor foreslår vi en betydelig skattereform, selv om vi vil dekke inn det meste av de tapte inntektene fra arbeidsgiveravgiften via andre former for skattlegging.

Å avgrense markedet kan være liberalt

Indregard repeterer indirekte også det han skrev i en fotnote til sin forrige bloggpost om mysteriet De Grønne:

Og la meg få tilføye at partiet går lengre enn noen andre i å begrense personlig frihet på andre områder: de vil forby shortsalg av aksjer, ytterligere styrke arbeidsmiljøloven, kjønnskvotere og lønnsutjevne, begrense områder som private selskaper skal få lov å virke på, forby brusautomater på skoler, forby salg av nye bensinbiler, forby forsøksdyr og underminere opphavsrettslovgivningen. For all del — jeg er ikke nødvendigvis uenig — men dette er ikke programpunkter for et parti der “personlig frihet” er ledestjernen i ett og allting.

Dette svarte jeg egentlig på i min forrige bloggpost der jeg siterte den liberale belgiske ideologen Dirk Verhofstadt, som nettopp understreket at personlig frihet ikke er ledestjernen i ett og allting – heller ikke for liberalere (Verhofstadt regnes som en VLD-ideolog. VLD er Venstres flamske søsterparti).

Men betyr dette at forslag som de Indrestad nevner er ikke-liberale? Mon det.

Å avgrense markedet kan - avhengig av hvor og hvordan det skjer – også i aller høyeste grad være et liberalt virkemiddel som kan og bør taes i bruk nettopp for å ta vare på enkeltmenneskers friheter og rettigheter, rettigheter som ofte er avhengige av allmenningene som omgir kapitalismen (som beskrevet i min forrige bloggpost, og vist på bildet ovenfor -hentet fra Peter Barnes’ bok “Capitalism 3.0″).

For å sitere den amerikanske høyesterettsdommeren Oliver Wendell Holmes Jr. (1841-1935):

The right to swing my fist ends where the other man’s nose begins.

Utgangspunktet for de fleste av forslagene Indregard nevner er nettopp å forsvare andres neser.

Shortsalg – ikke minst såkalt “naked shorting” – har potensielt omfattende negative konsekvenser for økonomi og næringsliv, og fenomenet er – slik jeg ser – en av flere forklaringer bak finanskrisen. Derfor gikk også flere land for midlertidig forbud mot shortsalg. MDG mener at shortselling som finansielt verktøy er unødvendig og en indirekte trussel mot andres frihet. For å motvirke kollektive nesestyvere ønsker vi å regulere bort shortsalg.

Klimaendringene er – på sin side – potensielt det mest massive inngrep i allmenningen noen gang, og vil potensielt medføre enorme inngrep i andre enkeltmenneskers friheter, andre rettigheter og livsgrunnlag. Å forby salg av nybiler basert på utdatert, forurensende teknologi er et rimelig tiltak i kampen mot klimagassutslipp.

Er dette et sjokkerende standpunkt fra et (venstre)liberalt ståsted? Nei, det er tvert imot et høyst logisk standpunkt med utgangspunkt i den klassiske liberalismen som høyresiden knabbet mens venstresiden var ute og badet i den marxistiske kulpen. I en artikkel til forsvar for borgerlønn sammenfatter Marc Davidson dette godt:

Besides the right to self-determination over one’s own body, the possibility of making use of nature is an essential part of man’s liberty. Since the human community only has disposal over a finite planet, no single individual may make an unlimited claim on nature for himself.

This idea was already formulated long before nature was as scarce as we now know. In 1690 John Locke, one of the most important founders of liberalism, deduced this idea as a logical consequence of his liberal principles. According to Locke, every individual has the right to maximum freedom to shape his own life. In exercising this right the individual may claim a part of nature, as long as he – and this is of key importance – leaves enough, as good for others. No one person may make a greater claim on nature than any other person, since the opportunities offered by nature are no one person’s personal merit. For example, when only a limited amount of land is available for two persons, and one of the two appropriates more than half the land, then, according to Locke, this is unfair. The second person is being too restricted in his potential to shape his life.

Locke himself did not yet take his theoretical ‘proviso’ that seriously. In 1690, the earth seemed so unbounded that its appropriation by one person did not really diminish the possibilities available to the other person. All in all, though, we can say that he was a far-sighted man. (…)

Since 1690, the necessity to do justice to the so-called ‘Lockean proviso’ has become far more urgent, because today, in the year 1995, nature has become incomparably more scarce. In his day Locke’s speculations were concerned particularly with the limits to the availability of land area. Today, on our finite planet, we have become aware of the limits to the supplies of raw materials and the capacity of the earth to absorb waste matter.

In the case of land area there is a physical limit, since at a certain point the amount of land available runs out. In the case of the earth’s capacity for absorbing waste matter the limit is situated at the point where human activities do not quite thwart future opportunities. If these activities give rise to more waste than the planetary ecosystem can digest, the earth will only be able to digest less in the future.

The total space provided by the earth for our use without our diminishing the possibilities for the future is called the environmental utilization space. The environmental utilization space includes not only the available land area, which was the primary concern of John Locke, but also, for example, the amount of fish that can be caught in the oceans without depleting overall fish stocks and the amount of carbon dioxide that can be discharged into the atmosphere without influencing the climate.

Although the concept of environmental utilization space was unknown to Locke – it was introduced into ‘resource economics’ in the Netherlands in 1991 by Klaassen and Opschoor – it fits seamlessly into his liberal ethics. As stated, according to Locke nature may only be appropriated as long as enough of the same quality is left for others. By appropriating more than one’s fair share, one is curtailing the opportunities of others to shape their lives.

Til forsvar for kulturallmenningen

Forsvaret av enkeltmenneskets frihet til å bruke og dele kulturprodukter og kulturelle uttrykk ikke-kommersielt er i aller høyeste grad et liberalt ståsted, og et forsvar av allmenningene, og gjennom dette også et forsvar av enkeltmenneskets frihet (autonomi).

Det er for øvrig også et eksempel på at MDG er langt fra det eneste partiet som også beveger seg oppover på van Parijs triangel (vist over); forskjellen består snarere i at grønn politisk tenkning vektlegger autonomi.

Dyr har også neser

Til slutt skal jeg se på et annet punkt Indregard nevner som eksempel på at vi ønsker å begrense personlig frihet, nemlig det at vi ønsker å forby peldsdyrfarmer (for å være presis ønsker vi å forby oppdrett av dyr primært eller utelukkende for verdien av pelsen deres, ordlyden er hentet mer eller mindre direkte fra den engelske loven på området).

Hvordan kan vi gjøre dette og hevde at også det er er liberalt standpunkt? Dyr har også neser. Miljøpartiet De Grønne ønsker at også disse nesene skal beskyttes mot en viftende knyttneve som her kommer i form av en industri som ikke kan ivareta dyrevelferd godt nok, spesielt ikke i oppdrett av rev og mink, og ihvertfall ikke dersom produksjonen også skal være økonomisk bærekraftig.

Her kan det være verdt å nevne at sveitserne og flere delstater i Østerrike har innført lovverk som ville ha sørget for god dyrevelferd; blant annet på grunnlag av krav til areal, underlag, tilgang på svømmevann, osv. Personlig synes jeg dette ville være en god løsning også i Norge, men resultatet er ihvertfall klart: i Østerrike (pelsdyrproduksjon er forbudt i resten av landet) og i Sveits finnes det ingen pelsdyrfarmer lenger.

Er dette forslaget et forslag om inngrep i næringsfriheten? Ja, utvilsomt. Er det ikke-liberalt? Neppe. Hadde pelsdyr hatt politiske oppfatninger tror jeg de ville oppfattet forslaget som rimelig liberalt! Det er imidlertid først og fremst et uttrykk for et annet grunnleggende element i grønn politisk tenkning, ofte oppsummert som “de fire solidaritetene”:

  • Solidaritet med dyr og natur
  • Solidaritet med undertrykte og utstøtte i vårt eget land
  • Solidaritet med folk i andre deler av verden
  • Solidaritet med framtidige generasjoner

Jeg har nå i løpet av to bloggposter forsøkt å formidle en del grunnleggende elementer i grønn ideologi og hvordan disse henger sammen med noen av våre konkrete politiske forslag. Om fremstillingen blir noe rotete og uoversiktlig beklager jeg det. Jeg arbeider for tiden med en essaybok jeg håper vil bidra til mer klarhet, og til mer ideologisk debatt blant norske grønne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mysteriet De Grønne – forklart

av Øyvind Strømmen in september 13, 2009
Kategorier Politikk

Sigve Indregard synes at Miljøpartiet De Grønne er et mysterium. Bakgrunnen er at han mener vi ligner på SV, Venstre og Rødt (kanskje vi er et kinderegg: tre ting på en gang! men det går jo ikke ann!).

Indregard skriver:

MDG ser på seg selv som et liberalistisk parti, men de redegjør godt i sitt eget program for liberalismens begrensninger. Den liberalismen som det her refereres til etablerer et sett med felles grenser og målsettinger for politikk som Venstre, Rødt, SV og MDG deler. Den kan ikke gi svar på alle politikkens prioriteringsspørsmål og avveiinger.

For det første er det en forskjell på det som i Norge kalles liberalisme og det at vi kaller oss selv et liberalt eller frisinnet parti.

Svært mange i Norge vil lese liberalisme som navnet på en ideologi som her til lands kan knyttes til tenkningen til de som knabba liberalismen mens venstresiden var ute og badet (i relativt grumsete, marxistisk farvann). Tenketanken Civita. Høyre. Solide deler av Venstre. For ikke å snakke om Det Liberale Folkeparti, hvis ideologi er påfallende lik hvordan SV-ere i blant tror at Høyre-folk tenker.

Den belgiske liberalisten Dirk Verhofstadt oppsummerer forskjellene mellom liberalere og “nyliberalere” godt i foredraget “The Liberal Testament of Karl Popper”:

Noen foretrekker å gå lenger. De vil ikke bare fjerne fettet fra staten, men ønsker å rive den i stykker, selv når det gjelder dens mest grunnleggende oppgaver. Dette leder til markedsfundamentalisme. I motsetning til Karl Poppers advarsel mot at vi skulle akseptere dogmer har de en blind tro på absolutt frihet, absolutt eiendomsrett og et absolutt fritt marked. [...] Liberalere fulgte aldri dette dogmatiske konseptet fordi de forstår at ikke bare frihet er nødvendig for et bedre samfunn, men også rettferdighet. Liberalere beundret aldri absolutt frihet fordi de vet at absolutt frihet ofte gir negative konsekvenser for medmennesker og for samfunnet som helhet. Liberalere nekter å underkaste seg blind kapitalisme fordi penger og ekstrem egoisme ofte er dårligere rådgivereog kan skade samfunn og frihet og begrense medmenneskers muligheter. Liberalere støtter ideen om en åpent samfunn som definert av Karl Popper.

Verhofstadt er regnet som en ideologisk inspirasjon for det flamske partiet VLD, som kanskje ligger noe til venstre for Venstre, men som er ett av søsterpartiene deres. Men likevel synes jeg at Verhofstadt har rett.

De som ikke har rett er de dogmatiske sosialistene, som velger å satse på staten – og bare staten – som motvekt til markedet. Og det gjør i aller høyeste grad Rødt, i stor grad også SV, og jammen gjør ikke Sigve Indregard det også:

I den siste — privatisering innenfor helse — er de andre venstrepartienes poeng at privatisering innenfor helsevesenet vil være en forskyving av frihet fra fattige til rike, men gitt et konstant antall leger vil det ikke medføre mer behandling av pasienter.

Hvilken frihet er det å søke etter?

Indregards problem her er at Miljøpartiet De Grønne ikke går inn for det han kaller privatisering. Vi er imidlertid åpne ovenfor private ikke-kommersielle aktører, både innenfor skole, innenfor helsevesen og på andre områder. SVs landsmøte vil ha privatskolene bort (selv om landsstyret i partiet klarer å hevde at landsmøtevedtaket egentlig betyr noe annet). Rødt vil ha privatskolene bort, og jaggu vil de ikke ta knekken på de private barnehagene også.

MDG verdsetter det pedagogiske mangfoldet, og tror ikke at staten vil ivareta pedagogisk mangfold på samme måte.

Praksis tyder på det: De ikke-kommersielle friskolene har hatt fire knalltøffe år under den rødgrønne regjeringen. Det har vært svært vanskelig for f.eks. foreldre i lokalsamfunn der slunkne kommunekasser har ført til nedlegging av skoler å opprette en friskole for å ivareta lokalskolen. Det var ikke like vanskelig under Kristin Clemet fra Høyre – og det er tankevekkende.

Miljøpartiet De Grønne ønsker å opprettholde kontantstøtten, og er motstander av lengre skoledager (en av SVs fanesaker). Vi vil ikke tvinge alle barn inn i barnehage. Indregard reduserer dette til:

I tre av sakene handler det om en komplisert avveiing mellom foreldres rettigheter og barnas rettigheter, eller for å si det på en annen måte: foreldrenes rett til å begrense barnas muligheter i fremtiden. Hva som er balansepunktet mellom foreldrenes rett til å bestemme og barnas rett til å få sine muligheter realisert lar seg ikke avgjøre av å erklære den ene partens rett som “frihet”.

Å gå inn for heldagsskole er for Sigve Indregard tilsynelatende det samme som å forsvare barns rettigheter. Er det fordi Staten vet bedre? Og gjør Staten egentlig det?

MDG forsvarer foreldres rett til å konkludere annerledes. Derfor forsvarer vi kontantstøtte. Derfor er vi motstandere av obligatorisk heldagsskole (i motsetning til SV, som ser ut til å forsvare kortere arbeidsdager for voksne, men lengre arbeidsdager for barn; en politikk man ikke trenger å være KrF-er for å se det noe pussige i).

Alt dette henger sammen med grønn ideologi, som jeg skal være den første til å innrømme at ikke er like klar eller like tydelig som den røde (og godt er det, så slipper vi å gjøre som “keisar og konge og pave, som er slavar av gamalt prent!”!).

Ifølge den belgiske tenkeren Philippe van Parijs kan en se for seg særlig økonomisk-politisk tenkning som et trekant. I en vinkel har man markedet. Verken Høyre eller Frp ligger helt i vinkelens hjørne, men de ligger i den retningen. På motsatt side har man staten. SV ligger ikke helt i hjørnet, men de ligger i den retningen. Rødt ligger et hakk lenger ute.

Det tredje hjørnet er autonomi - selvstendighet: individuell frihet uavhengig av både stat og marked.

Anarkistene ligger kanskje helt ute i det hjørnet. Miljøpartiet De Grønne ligger i den retningen. Vi vektlegger retten til å ta personlige valg – uavhengig av både stat og marked – sterkt. Derfor er vi et frisinnet parti.

Javel, tenker du kanskje. Så burde dere i MDG vært i Venstre da.

Og joda. Venstre er et hyggelig parti. Når jeg tar valgomater der Miljøpartiet De Grønne ikke er med får jeg ofte Venstre som resultat (og jeg snakker ikke så høyt om at VG vil ha meg til å stemme KrF, selv om jeg kjenner mange sympatiske KrF-ere).

Men Venstre er også – paradoksalt nok – et høyreparti. Da Sigve Indregard leste gjennom programmet til Miljøpartiet De Grønne oppdaget han ganske riktig at MDG i den økonomiske politikken på mange områder kan sies å ligge til venstre (blant annet fordi vi forsvarer progressiv skatt – både på inntekt og på formue – og blant annet på tross av at vi ønsker å fjerne arbeidsgiveravgiften – vi vil nemlig i hovedsak dekke dette inn igjen ved å øke annen skatt, blant annet selskapsskatten).

Ikke minst: Vi ligger til venstre for Venstre.

Nå har vi riktignok et mindre dogmatisk forhold til økonomisk politikk enn f.eks. Rødt eller SV, men det er en annen historie.

I tillegg til dette er det på et annet punkt vi skiller oss grunnleggende fra både SV, Rødt og Venstre. Og det er at miljøpolitikk er grunnleggende for oss; det er ikke bare et nytt lag maling på en gammel ideologi. Miljøpolitikk er vår hjertesak. Her er vi et radikalt parti – som kjemper for å få gjennomført de radikale løsningene vi mener trengs; Venstres radikalisme i miljøspørsmålet er tynn, og Rødts radikalisme handler om helt andre ting enn miljø.

Miljøpolitikk henger nøye sammen med et forsvar av allmenningene – et avgjørende begrep i grønn politikk. Allmenningene er den brede elven som eksisterer rundt kapitalismen, og som består av felleseide verdier vi alle har et ansvar for å ivareta og forsvare: kulturelle verdier, samfunnsverdier som demokrati og menneskerettigheter, og ikke minst naturverdier.

I dag spises allmenningene opp av kapitalkreftene, og det skjer ofte med statens velsigning. Eksemplene er mange: Kunnskap privatiseres. Offentlige områder fylles med reklame. Privat deling av kulturprodukter behandles som kriminalitet. Livsformer patenteres. Naturverdier ødelegges. Utslipp av klimagasser gir menneskeskapt global oppvarming – et inngrep i naturallmenningen av veldige og uante proporsjoner. Myndighetene har ikke evnet å stanse disse angrepene, og bidrar ofte til dem selv – både ved å legge forholdene til rette for det, og ved å selv opptre som slukende kapitalist, slik norske myndigheter gjør gjennom blant annet StatoilHydr (uten at SV har tatt oppgjøret med f.eks. tjæresandsvirksomhet i Canada).

Og samtidig: Lokaldemokratiet svekkes, og blir tilført flere og flere oppgaver uten å få flere penger, ofte med velsigning fra en venstreside som snakker mye om lokaldemokrati, men som knappest handler i tråd med dette.

Den store politiske kampen i det 21. hundreåret burde ikke handle om stat eller marked, men i stedet om ivareta allmenningene – vår felles arv og våre felles verdier.

Rødt og SV har her det til felles at de mener løsningen i hovedsak er mer stat. Tildels mye mer stat.

Miljøpartiet De Grønne ønsker også regulering av markedet (men det gjør også både Høyre og Frp), men har ikke sosialistenes dogmatiske tilnærming til hvordan allmenningene skal bevares. Det er ikke gitt at staten vil te seg noe bedre; norske statseide selskaper gjør det ofte ikke. Det som trengs er et mangfold av nyskapende løsninger som kan fremme en grønn blandingsøkonomi for fremtiden, og som kan sørge for vern om allmenningene.

MDG tar opp i seg både liberalistisk og sosialistisk tenkning, og fører den videre med grønne ideer – inspirert av økologibevegelsen, ikkevoldsbevegelsen osv.; og vi lar oss fremdeles inspirere av nye ideer.

Så sentralt er dette for oss at vi understreker det i mottoet vårt: Vi er et nytenkende parti. Miljøpartiet De Grønne er radikale, frisinnede og nytenkende. Det er Mysteriet De Grønne – forklart.

Godt valg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Erna baker kake

av Øyvind Strømmen in september 12, 2009
Kategorier Politikk

“Høyre baker kaken større”, skryter Erna Solberg på sin egen valgblogg.

Hyggelig valgprat, sikkert, så kan man love mer av alt, og samtidig lavere skatt. Om ikke annet demonstrerer det at Høyre har et poeng når de ofte etterlyser bedre realfagsutdanning: 4 minus 2, Erna, er ikke 4.

Men det viktige spørsmålet i forbindelse med kakebaking er: Hva gjør man når man går tom for mel? Og hva om det ikke er mel Høyre baker kaker med, men i stedet den ikke-fornybare ressursen olje?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tenk stort, stem grønt: “Også vi, når det blir krevet”

av Øyvind Strømmen in september 11, 2009
Kategorier Politikk

Er du lei av Jens og Jensen på TV? Lat ikkje politikarar narra deg: Sjølv om det ein gong var annleis for Arbeidarpartiet må alle parti samarbeida. Slik er det med Venstre. Slik er det med Sosialistisk Venstreparti.

Og Framstegspartiet kan berre lova gull (skattelette i milliardklassen) og grøne skogar (betre alt) til dei ein dag sit med regjeringsmakt. Då vert dei nøydd til å finna plass i budsjetta, og dei vert nøydde til å samarbeida med andre parti – dei også.

Miljøpartiet Dei Grøne er ikkje noko unntak. Sjølv om me har eit heilskapleg og breitt politisk program vil me – når me kjem inn på Stortinget og om me deltek i regjeringsforhandlingar – måtte ofra noko, “Også vi, når det blir krevet”. For små parti er kamelkosthald av naturlege årsaker også vanlegare enn for store parti. Ein ærleg politikar lyt vedgå: “I ein gitt situasjon lyt eg ofra noko av politikken min. Ikkje fordi eg har slutta å tru på han, men fordi det er andre ting som er viktigare for meg”.

Stundom kunne ein mistenkja nokre politikarar for å vera mest oppteken av sin eigen regjeringsposisjon, men det ville ikkje vera realt å skulda folk for slikt. SV – til dømes – har fått gjennomslag for nokre av kjernesakene sine i regjering, dei har fått til noko av det dei brenn for. I prosessen har dei ofra saker som har vore mindre viktige. Det er i hjartesakane at ein ikkje kan eta dromedarar.

Venstre har mykje god miljøpolitikk, men det er eit høgreliberalt parti, og andre ting er viktigare. Senterpartiet har mykje god miljøpolitikk, men andre ting kjem fyrst. SV har mykje god miljøpolitikk, men er eit sosialistisk parti: for å oppnå meir i barnehagepolitikken og skulepolitikken har SV måtta bøya av på andre område. Det er difor det vert skote seismikk i Lofoten.

For Miljøpartiet Dei Grøne er miljøsaka ei hjartesak. Det er ikkje fordi me ikkje har politikk på andre område. Det er ikkje fordi me ikkje står for politikken vår på andre område. Det er ikkje fordi me ikkje brenn for politikken vår på andre område. Men det er fordi å få ein langt betre miljøpolitikk er tvingande naudsynt og fordi omlegginga til eit fornybart og grønt samfunn er den største og viktigaste utfordringa me som samfunn står ovanfor. Miljøsaka er hjartesaka vår. Me lover ikkje gull. Men me lover grøne skogar.

Er du oppteken av miljøvern og av å skapa eit økonomisk og økologisk berekraftig samfunn for tida etter oljealderen er det difor Miljøpartiet Dei Grøne du bør stemma på.

“Men det er jo ikkje vits”, vil nokon seia. “De kjem jo ikkje inn likevel”. Men sjølvsagt er det vits. Me ligg ann til å gjera eit godt val i fleire fylke, og kan koma til å overraska, men sjølv om me ikkje gjer det vil kvar stemme på Miljøpartiet gje partiet 100 kroner i året meir i statsstøtte. Dei pengane vil me nytta til å kjempa for grøn politikk, både på og utanfor Stortinget. Dei pengane vil koma godt med når me skal arbeida for å få grøne stemmer inn i kommunestyrer og på fylkesting om to år – stader der det vil vera naudsynt med konsekvente grøne stemmer uavhengig av om det vert ei raudgrøn, ei blå eller ei endå blåare regjering.

Difor vil ei stemme på Miljøpartiet Dei Grøne aldri vera bortkasta. Me kjem til å stå på!

Tenk stort, stem grønt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dårlig smak – ikke bare for Frp-ere

av Øyvind Strømmen in september 3, 2009
Kategorier Politikk

Arbeiderpartiets Raymond Johansen er sur etter at en Frp-politiker i en skoledebatt sammenlignet Jens Stoltenberg med den overgrepssiktede Lommemannen. Det kan jeg forsåvidt godt forstå. Selv om jeg ikke er spesielt begeistret for Arbeiderpartiet smaker dette vondt.

Men… jeg har de siste to ukene vært i flere skoledebatter, og usakligheter og smakløse vitser hagler, sammen med mer og mindre dårlig funderte påstander. Flere ganger har jeg hørt representanter fra de “rødgrønne” partiene sammenligne det å la Frp styre klimapolitikken med å la Josef Fritzl passe barna sine. “Det gjør man bare ikke”. Det er like smakløst, og like usaklig, og de rødgrønne burde også gå i seg selv. Andre steder har politikere på høyresiden omtalt nynorsk i lite smigrende ordelag. For å si det forsiktig.

Debattnivået i skoledebatter preges ikke av de politiske skillelinjene. I dag var jeg på Voss gymnas. Den utsendte fra Fremskrittspartiets Ungdom var både dyktig og saklig, definitivt en av de beste i panelet – selv om jeg ikke får mer til overs for Fremskrittspartiets politikk på verken klimaområdet eller andre områder av den grunn, og selv om Frp-politikk ikke så ut til å slå særlig godt ann på denne skolen. Å klare å holde seg saklig etter å ha blitt utsatt for sterke angrep fra en rekke andre partier, er en dyd, og denne Frp-eren – som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på i notatene mine – taklet det godt. All honnør til ham for det.

I andre debatter har jeg møtt Høyre-politikeren Eivind Nævdal Bolstad, en dyktig, saklig og god representant for Høyre.

Det hadde vært forfriskende om det generelle saklighetsnivået i skoledebatter ble diskutert, men å gjøre dette til en debatt om Fremskrittspartiet alene er meningsløst, og å kreve en beklagelse fra Siv Jensen poengløst. Skoledebattanter fra alle partier burde gå i seg selv, tenke seg om og vurdere om det er andre måter å få frem poengene sine på, eller i det minste om det er mer smakfulle vitser man kan fortelle.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende


Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00