Er EU-politikk automatisk høyrepolitikk?

Venstre har valgt å si nei – eller iallfall tjnei – til EU, til glede for noen i partiet og til tårer fra andre. Noen har valgt å melde seg ut fra partiet. Det ville nok også skjedd om landsmøtet hadde valgt motsatt standpunkt.

Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er fornøyde over at Venstre ikke forlater sentrum, som om et ja-standpunkt skulle være uforenlig med sentrumsnær politikk. Nei til EU-leder (og SV-er) Heming Olausen er ifølge denne ANB-notisen også glad for vedtaket.

Olausen mener sågar at et ja-vedtak ville vært “historieløst, uforståelig og en gedigen tapersak for Venstre”, og uttrykker glede over at det “finnes mer besindige og klartenkende folk i Venstre enn Unge Venstre-ledelsen”. Underforstått: er man EU-tilhenger, er man ikke klartenkende. Jeg mistenker at det Olausen gjør er å understreke Unge Venstre-medlemmet Liselotte Lundes analyse:

EU-debatten får frem det verste i folk. Det handler ikke lenger om fakta, men om stolthet, fordommer og følelser.

Jeg er selv medlem i et parti som inntil landmøtet vårt tidligere i vår var uttalte motstandere av EU. Nå har partiet heldigvis valgt en mer moderat linje som jeg håper kan forene progressive nei-folk og radikale ja-folk. Ikke alle er like fornøyde, men jeg er glad for at partiet har blitt høyere under taket.

Selv var jeg tidligere beinhard EU-motstander, det var sågar en viktig del av min politiske identitet, slik skulle det være, slik måtte det være.

I dag er jeg tilhenger av norsk EU-medlemskap. Det skjedde etter at jeg begynte å stille spørsmål ved mitt eget syn, og ved at jeg oppdaget at tre spørsmål ble stadig vanskeligere for meg å gi logiske og sammenhengende svar på – som EU-motstander:

  1. Mener jeg at Europa hadde vært bedre uten EU?
  2. Mener jeg at det har noe for seg å slåss mot EU som politisk realitet?
  3. Mener jeg ikke at økt integrasjon over landegrensene er både positivt og nødvendig?

I dag kan jeg svare. EU har vært viktig for freds- og demokratibygging i Europa, som oppsummert av Timothy Garton Ash i denne artikkelen som jeg oversatte for depesjer.no. De som argumenterer med at EU er udemokratisk av natur er bevisst eller ubevisst uærlige når de i stor grad overser dette aspektet. Selv om alternativ historie er vanskelig å gjette på, og i bunn og grunn en skjønnlitterær øvelse, tipper jeg at Europa ville ha vært et utriveligere kontinent om det ikke var for EU. Jeg tror heller ikke det finnes noen realisme i å forsøke å avskaffe EU, og jeg er overbevist om at man heller burde bruke energien sin på å jobbe for et bedre EU. Økt integrasjon over landegrensene er både viktig og riktig.

Jeg er fremdeles EU-kritiker, i det jeg ser mange problemer ved EUs konkrete politikk, men i dag er jeg en EU-kritiker som er for EU.

Det som ikke minst har vært avgjørende for meg i det jeg endret standpunkt var EØS. EØS-avtalen gir oss en del fordeler, og flertallet i både befolkningen og på Stortinget har vist seg å verdsette disse fordelene i så stor grad at de støtter den norske EØS-tilslutningen. Selv om jeg mener at EØS-avtalen burde vært utredet på ny, særlig om Island går inn i EU og vil blir sittende igjen sammen med bare Liechtenstein, og at bilaterale avtaler (”den sveitsiske modellen”) burde vært vurdert som alternativ, ser jeg derfor liten politisk realisme i disse alternativene.

I realiteten står valget i dag ikke mellom EU-medlemskap eller ikke-EU-medlemskap, men mellom et halvveismedlemskap og et fullt medlemskap, mellom EØS-avtalens demokratiske underskudd og EU-medlemskapets muligheter for medbestemmelse.

I motsetning til Olausen tror jeg Venstre ville tjent på å si ja. I dag har overbeviste ja-folk ikke mange partier å velge blant, kanskje bare ett: Høyre. For folk som tror på europeisk samarbeid, men ikke på høyrepolitikk, er det neppe et særlig godt alternativ. Folk på nei-sida har derimot en haug med partier å velge blant, fra de rødeste røde til de bruneste blå.

Den norske EU-debatten preges av at EU og høyrepolitikk likestilles. Det ene organet som for alvor har fremmet europeisk samarbeid på tvers av landegrensene reduseres til et nyliberalistisk prosjekt, og fratas selv potensialet til å være noe annet, selv om andre EU-parlamentarikere ville ha gitt annerledes EU-politikk. EU reduseres til en statisk konstruksjon, en uforanderlig masse, på tross av at historien viser noe helt annet. Når Senterpartiet advarer mot Venstres “høyreside” i EU-debatten er det fristende å se dette som utslag for nettopp denne tankefeilen.

Den grønne europarlamentariken Pierre Jonckheer kritiserer i siste utgave av tenketanken Etopias bokserie Revue Etopia denne flittige bruken av erlik-tegnet mellom EU og ekstrem markedsliberalisme. Jonckheer, som representerer Ecolo – et belgisk parti som neppe kan kritiseres for å være spesielt høyreorienterte – skriver:

When criticising ‘neoliberal Europe’, one must be able to differentiate between a criticism of capitalism in its current stage of globalisation and a criticism of European integration specifically. A radical critique often mixes the two and reduces ‘Europe’ to a pure instrument at the service of transnational companies.The existence of a sui generis supranational political system is confused with the existence of a current of thought and political directions largely dominated by a desire for ‘market liberalisation’, for globalisation not with global governance but with the governance of the multinational companies.

This confusion prevents one from considering the specific political arena that is the European Union. The sovereigntist nature of right and left come together in an attitude that rejects supranationality. For us, however, a response to the environmental, social and economic crisis requires more European government and more European resources. There should not be any perceived contradiction between being both anti-capitalist and pro-Europe at the same time. A more politically realistic version will demonstrate that the regulation of capitalism also requires specific investment in European policies and a reversal of the conservative-liberal majorities within both the EP and the Council. Ideally, the crisis should help us in this since it has been caused in part by insufficient financial regulation.

Til slutt en hilsen til evt. Unge Venstre-lesere:

Et relativt nøytralt EU-standpunkt til tross – Miljøpartiet De Grønne er sterkt opptatt av europeisk politikk, og medlem av det første og langt på vei eneste reelle europeiske partiet (de europeiske grønne – EGP – er et parti, ikke bare en partisammenslutning). Som EGP-lokallag spiller vi på lag med europarlamentarikere, flinke folk som er opptatt av det samme som mange i både Unge Venstre og Miljøpartiet De Grønne, f.eks. digitale rettigheter, borgerlønn og miljø.

Så: om dere er lei av tilværet i det min partikollega Jarle Fagerheim kaller “oljepartiet Venstre” er dere hjertelig velkommen over i den grønne leiren. Ta med en sunn porsjon liberalisme og mengder av godt humør ;)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Explore posts in the same categories: Politikk

Stikkord:, , , , ,

Responses are currently closed, but you can trackback from your own site.

3 kommentarer on “Er EU-politikk automatisk høyrepolitikk?”

  1. Frode Strønen Sier:

    Det handler ikke lenger om stolthet, fordommer og følelser, men fakta. Og hva er mer fakta enn en domsavsigelse: EU-domstolen “Viking Line”-dommen: Forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til land med lavere lønnsnivå. “Laval”-dommen overstyrte svensk lov som tillot blokade for å få inngått tariffavtale med utenlandsetablerte selskap som har oppdrag i Sverige. “Rüffert”-dommen nektet en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. “Luxemburg”-dommen nektet vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxemburg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske.
    Fire nylige dommer som alle som en fratar arbeidstakere rettigheter til fordel for kapitalen. Rettigheter som er opparbeidet gjennom samfunnsengasjement og demokratisk arbeid. Når rettssystemet annulerer slikt er det rottegift på demokratet. For hvorfor da engasjere seg? Dommene fører til samling i bunn. Billigste arbeider der hun måtte finnes blir målestokk. EU fjerner faglige rettigheter slik at kapitalen friere kan søke seg der kostnadene er lavest. Slik bygger en samtidig ned velferdsstaten, for strategien forutsetter et kjøpekraftig eksportmarked siden egne arbeidsfolk blir utarmet. Men det finns ikke lengre, det er oppskriften på fiasko. Frekt å kalle det en markedsliberalistisk organisasjon? Miljøpartiet de Grønne vil ha lavere forbruk i samsvar med økologisk bærekraft. Men ikke på en brutal måte som rykker teppet under de mest ustatte mens middelklassen er beskyttet av sine offentlige stillinger og profesjoner. I tider med lite instens EU-debatt er det lett å bli svermerisk over “fredsprosjektet”. I folkeavstemningstider blir debatten faktaorientert. Da vil nok MDG trygt plassere seg der det hører hjemme. I mellomtiden går det an å være medlem i Nei til EU og få fakta gjennom Standpunkt, som eksemplene her er hentet fra. Torbjørn Jagland mars 1994: ” Den siden som forsøker seg med triks og slagord vil tape.”

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  2. Øyvind Strømmen Sier:

    Det er ingen hemmelighet at den rådende EU-politikken er arbeidstagerfiendtlig, selv om din oppsummering av de nevnte dommene er noe upresis.

    Når det gjelder VikingLine-dommen kan det legges til at svensk LO tolker dommen positivt: http://www.frifagbevegelse.no/loaktuelt/article3183206.ece

    – EU-domstolen gjør det klart at den frie flyten må kunne innskrenkes dersom det føres til forverringer for arbeidstakerne. Der er vi på linje. Fri flyt er bra om den fører til bedre lønns- og levekår for arbeidstakerne, og ikke reduseres til et verktøy for kapitalen og selskapene for å presse lønninger, sier Erland Olauson, sekretær i LO.

    Norsk LO mener dommen er “til å leve med”:
    http://www.frifagbevegelse.no/loaktuelt/article3182775.ece

    - Det er bra at domstolen slår fast at kollektive kampmidler, som streik, er en grunnleggende rettighet. Mer problematisk er avveiningen som gjøres mellom de ulik rettighetene. Etableringsretten har fortsatt en sterkere stilling gjennom traktaten, sier LO-advokat Einar Stueland. -Det ville vært bedre om arbeidsretten ikke ble omfattet av etableringsretten, men dette er til å leve med, mener Stueland.

    I hvilken grad har Standpunkt omtalt dette?

    En annen sak er at de nevnte dommene har vakt betydelig politisk oppmerksomhet i EU, og meget mulig vil føre til et forandret utstasjoneringsdirektiv. Europarlamentet har alt vedtatt en uttalelse for å få direktivet endret, men EU-kommisjonen setter seg på bakbena. All den tid EU-kommisjonen er ledet av Barroso er det lite overraskende at det føres dårlig politikk på dette området, akkurat som en Høyre-Frp-regjering i Norge neppe vil føre en spesielt arbeidstagervennlig politikk. Å forveksle Barrosos EU-kommisjon med EU er imidlertid et mistak, og et uttrykk for at man tilskriver EU statiske egenskaper som unionen ikke har. Som sagt: et annet politisk flertall vil gi en annen politikk, i EU som i andre demokratier. EU-parlamentet er verdens eneste transnasjonale folkevalgte parlament. Slik jeg ser det er det en stor kvalitet i forhold til de mange transnasjonale utfordringene vi står ovenfor.

    De europeiske grønne partiene har et svært godt valgmanifest som blant annet tar tak i disse problemene, med sterkt fokus på blant annet arbeid mot sosial dumping. De grønne partiene er ikke alene om dette arbeidet i EU. På andre områder er EUs politikk bedre enn den norske: EUs 20-20-20-mål innebærer f.eks. en mer radikal energi- og klimapolitikk enn det Norge har ført og fører, selv om politikken langt fra er radikal nok.

    Jeg har for øvrig vært medlem av Ungdom mot EU og har lest og leser fremdeles Standpunkt jevnlig, blant annet fordi Standpunkt leverer gode artikler som basis for min EU-kritikk, siden jeg som sagt er EU-kritiker, selv om jeg er for EU.

    Det medlemskapet og den lesningen har imidlertid også vist meg at det ikke bare er ja-siden som forsøker seg med triks og slagord. At nei-siden fremdeles har det moro med Jaglands utspill i 1994 er naturligvis helt greit; jeg ser også vitsen. Mye har imidlertid endret seg fra 1994. I disse dager har Albania søkt om EU-medlemskap, noe nei-siden avfeiet som en dårlig vits da ja-folk vitset med at Albania ville bli medlem før Norge den gang da.

    Fakta er at EU har både positive og negative sider, både på grunn av politikk og på grunn av underliggende strukturer. Et negativt eksempel på det sistnevnte er at det folkevalgte europarlamentet står for svakt i forhold til EUs regjering, altså kommisjonen.

    For MDGs del: Et MDG uten takhøyde i EU-spørsmålet er et smalere MDG. Jeg tror vi har bruk for et bredere MDG.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  3. Øyvind Strømmen Sier:

    Les ellers om det europeiske grønne partiets Stopp Barroso-kampanje her

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende


Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00