Mysteriet De Grønne – forklart (igjen)

Sigve Indregard fortsetter å lure på hvorfor Miljøpartiet De Grønne eksisterer, og skriver:

Det jeg får ut av denne samtalen er at MDG har en litt annen politikkmiks enn SV, Rødt og Venstre. De er velgere som ønsker strengere tiltak i miljøspørsmål og mildere virkemidler i sosiale utjevningsspørsmål. <i>Fair enough</i>.

Det som skurrer, er at de sier <i>miljø er hjertesaken</i>, samtidig som de velger å kjøre frem et miniparti som stjeler stemmene fra de tre partiene som deler tilnærma deres egne miljøtiltak. Spesielt når kontroversene står om minimale forskjeller: kutte arbeidsgiveravgiften, nivået på kontantstøtten, lengden på skoledagen. Javel, det er politiske saker det går an å være uenige om. Men det er ikke grunnlag for et helt parti, sorry.

Dette er nærmest meningsløst å svare på. Miljøsaker er ganske riktig hjertesaken for Miljøpartiet De Grønne. Alle partier har hjertesaker der det er mindre aktuelt å spise dromedarer, og politikere som ønsker å unngå politikerforakt burde fortelle velgerne sine om dem. Men miljø er ikke MDGs eneste sak, vi har et helhetlig program basert på grønn politisk tenkning, eller grønn ideologi, om man vil.

Det er derfor Miljøpartiet De Grønne er like forskjellige fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti (alle selverklærte miljøpartier) som Miljöpartiet De Gröna i Sverige er fra de tilsvarende svenske partiene Vänstern, Folkpartiet og Kristdemokraterna. Og siden vi tror at mange er eller etterhvert vil bli enige i grønn politisk tenkning (mange flere enn de som stemte på oss), mener vi også at det er grunnlag for et norsk, grønt parti.

At MDG eksisterer er ikke noe mer forbausende enn at KrF, Senterpartiet, Arbeiderpartiet eller Høyre finnes. At folk som er inspirert av grønn politisk tenkning velger MDG er ikke noe mer pussig enn at kristendemokrater velger KrF.

Å mene at Miljøpartiet De Grønnes aktivister heller burde være aktive i andre partier og i den ikke-partipolitiske miljøbevegelsen er det samme som å mene at Miljöpartiet De Grönas (som ser ut til å kunne bli Sveriges tredjestørste parti ved valget neste år) aktivister og velgere heller burde stemme Folkpartiet og bare arbeide i Naturskyddsföreningen (det er dessuten ingen motsetning, jeg er også medlem av ikke-politiske miljø- og naturvernorganisasjoner). Jeg klarer ikke å bestemme meg for om denne oppfatningen er bare pussig, bare provoserende, eller begge deler.

Det er heller ikke slik at motstand mot heldagsskole, støtte til ikke-kommersielle friskoler, støtte til kontantstøtten og fjerning av arbeidsgiveravgiften er marginale forskjeller.De tre første er et symptom på noe problematisk i SVs venstre-sosialdemokratiske tankegods, der motviljen mot private løsninger og troen på statlige løsninger og troen på institusjoner (skole, barnehage, osv) blir for sterk.

Det er blant annet her SV (i noen grad) og Rødt (i stor grad) beveger seg i venstre retning på bunnlinjen av van Parijs’ triangel (til venstre), mens MDG – f.eks. med sin avvisning av kommersielle friskoler, men åpne holdning for ikke-kommersielle friskoler beveger seg oppover i trekanten.

En betydelig skattereform

Når det gjelder forslaget om å kutte arbeidsgiveravgiften kan dette knappes kalles marginalt. Arbeidsgiveravgiften utgjør en betydelig del av statens inntekter (110 mrd. i 2007) og er en skatt for å ha folk ansatt. Miljøpartiet De Grønne mener det er en urimelig form for skattlegging som gjør det vanskeligere for småbedrifter og gründere, og vil derfor fjerne denne skatten.

Det mener vi ikke fordi vi er imot omfordeling, men fordi vi mener skattesystemet bør utformes på en slik måte at lokale småbedrifter har fordeler fremfor store konserner; siden desentralisering – også av næringslivet – er et viktig element i grønn politisk tenkning. Derfor foreslår vi en betydelig skattereform, selv om vi vil dekke inn det meste av de tapte inntektene fra arbeidsgiveravgiften via andre former for skattlegging.

Å avgrense markedet kan være liberalt

Indregard repeterer indirekte også det han skrev i en fotnote til sin forrige bloggpost om mysteriet De Grønne:

Og la meg få tilføye at partiet går lengre enn noen andre i å begrense personlig frihet på andre områder: de vil forby shortsalg av aksjer, ytterligere styrke arbeidsmiljøloven, kjønnskvotere og lønnsutjevne, begrense områder som private selskaper skal få lov å virke på, forby brusautomater på skoler, forby salg av nye bensinbiler, forby forsøksdyr og underminere opphavsrettslovgivningen. For all del — jeg er ikke nødvendigvis uenig — men dette er ikke programpunkter for et parti der “personlig frihet” er ledestjernen i ett og allting.

Dette svarte jeg egentlig på i min forrige bloggpost der jeg siterte den liberale belgiske ideologen Dirk Verhofstadt, som nettopp understreket at personlig frihet ikke er ledestjernen i ett og allting – heller ikke for liberalere (Verhofstadt regnes som en VLD-ideolog. VLD er Venstres flamske søsterparti).

Men betyr dette at forslag som de Indrestad nevner er ikke-liberale? Mon det.

Å avgrense markedet kan - avhengig av hvor og hvordan det skjer – også i aller høyeste grad være et liberalt virkemiddel som kan og bør taes i bruk nettopp for å ta vare på enkeltmenneskers friheter og rettigheter, rettigheter som ofte er avhengige av allmenningene som omgir kapitalismen (som beskrevet i min forrige bloggpost, og vist på bildet ovenfor -hentet fra Peter Barnes’ bok “Capitalism 3.0″).

For å sitere den amerikanske høyesterettsdommeren Oliver Wendell Holmes Jr. (1841-1935):

The right to swing my fist ends where the other man’s nose begins.

Utgangspunktet for de fleste av forslagene Indregard nevner er nettopp å forsvare andres neser.

Shortsalg – ikke minst såkalt “naked shorting” – har potensielt omfattende negative konsekvenser for økonomi og næringsliv, og fenomenet er – slik jeg ser – en av flere forklaringer bak finanskrisen. Derfor gikk også flere land for midlertidig forbud mot shortsalg. MDG mener at shortselling som finansielt verktøy er unødvendig og en indirekte trussel mot andres frihet. For å motvirke kollektive nesestyvere ønsker vi å regulere bort shortsalg.

Klimaendringene er – på sin side – potensielt det mest massive inngrep i allmenningen noen gang, og vil potensielt medføre enorme inngrep i andre enkeltmenneskers friheter, andre rettigheter og livsgrunnlag. Å forby salg av nybiler basert på utdatert, forurensende teknologi er et rimelig tiltak i kampen mot klimagassutslipp.

Er dette et sjokkerende standpunkt fra et (venstre)liberalt ståsted? Nei, det er tvert imot et høyst logisk standpunkt med utgangspunkt i den klassiske liberalismen som høyresiden knabbet mens venstresiden var ute og badet i den marxistiske kulpen. I en artikkel til forsvar for borgerlønn sammenfatter Marc Davidson dette godt:

Besides the right to self-determination over one’s own body, the possibility of making use of nature is an essential part of man’s liberty. Since the human community only has disposal over a finite planet, no single individual may make an unlimited claim on nature for himself.

This idea was already formulated long before nature was as scarce as we now know. In 1690 John Locke, one of the most important founders of liberalism, deduced this idea as a logical consequence of his liberal principles. According to Locke, every individual has the right to maximum freedom to shape his own life. In exercising this right the individual may claim a part of nature, as long as he – and this is of key importance – leaves enough, as good for others. No one person may make a greater claim on nature than any other person, since the opportunities offered by nature are no one person’s personal merit. For example, when only a limited amount of land is available for two persons, and one of the two appropriates more than half the land, then, according to Locke, this is unfair. The second person is being too restricted in his potential to shape his life.

Locke himself did not yet take his theoretical ‘proviso’ that seriously. In 1690, the earth seemed so unbounded that its appropriation by one person did not really diminish the possibilities available to the other person. All in all, though, we can say that he was a far-sighted man. (…)

Since 1690, the necessity to do justice to the so-called ‘Lockean proviso’ has become far more urgent, because today, in the year 1995, nature has become incomparably more scarce. In his day Locke’s speculations were concerned particularly with the limits to the availability of land area. Today, on our finite planet, we have become aware of the limits to the supplies of raw materials and the capacity of the earth to absorb waste matter.

In the case of land area there is a physical limit, since at a certain point the amount of land available runs out. In the case of the earth’s capacity for absorbing waste matter the limit is situated at the point where human activities do not quite thwart future opportunities. If these activities give rise to more waste than the planetary ecosystem can digest, the earth will only be able to digest less in the future.

The total space provided by the earth for our use without our diminishing the possibilities for the future is called the environmental utilization space. The environmental utilization space includes not only the available land area, which was the primary concern of John Locke, but also, for example, the amount of fish that can be caught in the oceans without depleting overall fish stocks and the amount of carbon dioxide that can be discharged into the atmosphere without influencing the climate.

Although the concept of environmental utilization space was unknown to Locke – it was introduced into ‘resource economics’ in the Netherlands in 1991 by Klaassen and Opschoor – it fits seamlessly into his liberal ethics. As stated, according to Locke nature may only be appropriated as long as enough of the same quality is left for others. By appropriating more than one’s fair share, one is curtailing the opportunities of others to shape their lives.

Til forsvar for kulturallmenningen

Forsvaret av enkeltmenneskets frihet til å bruke og dele kulturprodukter og kulturelle uttrykk ikke-kommersielt er i aller høyeste grad et liberalt ståsted, og et forsvar av allmenningene, og gjennom dette også et forsvar av enkeltmenneskets frihet (autonomi).

Det er for øvrig også et eksempel på at MDG er langt fra det eneste partiet som også beveger seg oppover på van Parijs triangel (vist over); forskjellen består snarere i at grønn politisk tenkning vektlegger autonomi.

Dyr har også neser

Til slutt skal jeg se på et annet punkt Indregard nevner som eksempel på at vi ønsker å begrense personlig frihet, nemlig det at vi ønsker å forby peldsdyrfarmer (for å være presis ønsker vi å forby oppdrett av dyr primært eller utelukkende for verdien av pelsen deres, ordlyden er hentet mer eller mindre direkte fra den engelske loven på området).

Hvordan kan vi gjøre dette og hevde at også det er er liberalt standpunkt? Dyr har også neser. Miljøpartiet De Grønne ønsker at også disse nesene skal beskyttes mot en viftende knyttneve som her kommer i form av en industri som ikke kan ivareta dyrevelferd godt nok, spesielt ikke i oppdrett av rev og mink, og ihvertfall ikke dersom produksjonen også skal være økonomisk bærekraftig.

Her kan det være verdt å nevne at sveitserne og flere delstater i Østerrike har innført lovverk som ville ha sørget for god dyrevelferd; blant annet på grunnlag av krav til areal, underlag, tilgang på svømmevann, osv. Personlig synes jeg dette ville være en god løsning også i Norge, men resultatet er ihvertfall klart: i Østerrike (pelsdyrproduksjon er forbudt i resten av landet) og i Sveits finnes det ingen pelsdyrfarmer lenger.

Er dette forslaget et forslag om inngrep i næringsfriheten? Ja, utvilsomt. Er det ikke-liberalt? Neppe. Hadde pelsdyr hatt politiske oppfatninger tror jeg de ville oppfattet forslaget som rimelig liberalt! Det er imidlertid først og fremst et uttrykk for et annet grunnleggende element i grønn politisk tenkning, ofte oppsummert som “de fire solidaritetene”:

  • Solidaritet med dyr og natur
  • Solidaritet med undertrykte og utstøtte i vårt eget land
  • Solidaritet med folk i andre deler av verden
  • Solidaritet med framtidige generasjoner

Jeg har nå i løpet av to bloggposter forsøkt å formidle en del grunnleggende elementer i grønn ideologi og hvordan disse henger sammen med noen av våre konkrete politiske forslag. Om fremstillingen blir noe rotete og uoversiktlig beklager jeg det. Jeg arbeider for tiden med en essaybok jeg håper vil bidra til mer klarhet, og til mer ideologisk debatt blant norske grønne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Explore posts in the same categories: Politikk

Responses are currently closed, but you can trackback from your own site.

8 kommentarer on “Mysteriet De Grønne – forklart (igjen)”

  1. Bjørn Stærk Sier:

    Nå ble jeg fryktelig nysgjerrig på hva det er jeg kanskje mener også gjelder for MDG, for jeg finner ikke igjen fotnoten i teksten! ;)

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  2. Øyvind Strømmen Sier:

    Hehe. Dæven – sånn går det når man redigerer bort et avsnitt ;) .Det jeg tenkte på var noe du skrev om småautoritære sosialdemokrater i din bloggpost om Venstre.

    Men det er vel best at jeg redigerer bort fotnoten ;)

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  3. Bjørn Stærk Sier:

    Nei du, jeg vet ikke hva jeg skal mene om MDG. De har mange hyggelige ideer. Og så har de den med forbud mot tråløse nettverk i barnehagen .. Det klarer jeg ikke å ta seriøst. Men det er jo et knøttlite parti, da må man forvente litt sånt. Det interessante spørsmålet er hva MDG kan _bli_, hvis det skjer noe som gjør at dere tar av.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  4. Øyvind Strømmen Sier:

    Det trådløspunktet er et punkt jeg gjerne skulle ha kvittet meg med ;) .

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  5. Sosialisten Sier:

    Dersom det er så viktig med denne grøne ideologien (og for all del, det kan godt vere det er det), så skjøner eg ikkje kvifor dette blir ein “tredje pol”. Det finst då meir enn TO andre ideologiar! Kva for ein pol er sosialismen, konservatismen, liberalismen eller kristelegdemokratiet? Dette bli jo fire-fem polar. Eller for den saks skuld kommunismen eller fascismen m.m. Det kan bli nokså mange “polar” her etter kvart.

    Er “grøn ideologi” det same som venstreliberalisme? Venstreliberalisme er vel eit anna ord for sosialliberalisme. Venstre i Noreg var eit venstreliberalt parti på 70- og 80- talet. Radikale Venstre i Danmark er eit venstreliberalt parti. Var/er desse partia grøne? Dersom Dirk Verhofstadt er venstreliberal, kvifor er han då i VLD, og ikkje i det flamske grøne partiet, dersom dei grøne er venstreliberale?

    Då har me jo òg ei grei forklaring på at reine grøne parti ikkje har lukkast serleg godt korkje i Noreg eller i Danmark. Høgredreiinga i det norske Venstre dei siste ti åra har sånn sett opna opp eit rom her, men kor lite Venstre var så er ikkje dette nokså lite, og andre parti (Senterpartiet, DNA, SV) har nok kunne plukke opp desse eventulle misnøgde venstreveljarane. Det norske (og sikkert flamske for den del) liberale partiet skil seg på miljøvernområdet sterkt ifrå ein del andre liberale parti. Korkje det svenske Folkpartiet (nokså absurd å føreslå at miljøvernar i Sverige skulle stemme på dette atompartiet, dei har òg eit anna syn på til dømes innvandring enn det norske Venstre) eller dei tyske Fridemokratane er spesielt opptekne av miljøvern.

    Den andre grunnen til at det ikkje voks fram sterke grøne parti i Noreg og Danmark har si årsak heilt tilbake til NATO-medlemskapet i 1949. Motstanden mot dette gjorde at det blei danna Sosialistiske Folkeparti mellom sosialdemokratane og kommunistane. Dermed var det alt etablert relativt populære parti til venstre for sosialdemokratane, og det blei då vanskelegare å slå gjennom med nye parti. I Sverige og Finland, utan NATO-medlemskap, skjedde ikkje dette. Dei største partia til venstre for sosialdemokratane var enno kommunistiske, og dermed mindre attraktive. Men den seinare utviklinga har vist at grøne parti godt kan leve saman med venstresosialistiske, både i Tyskland, Sverige og Finland.

    Eg skjønar at MDG i Noreg skulle ynskje at dei var like veletablerte som grøne parti i ein del andre land. Men ulike land har ulike partisystem. Noreg har ikkje eit grønt parti, Sverige har ikkje eit Framstegsparti. Flandern og Tyskland har ikkje eit Senterparti eller eit Høgre osv.

    Når det gjeld arbeidsgjevaravgifta, så er det faktisk slik at den gjev lokale verksemder fordelar framføre store konsern, rett nok avhengig av lokaliseringa. Arbeidsgjevaravgifta er nemleg differensiert etter kor i landt verksemdene ligg, lågast i distrikta og høgare i sentrale strok. I Finnmark og Nord-Troms er det inga arbeidsgjevaravgift! Men det er mogeleg MDG høyrer til desse miljøvernarane som vil leggje ned distrikts-Noreg, og flytte folka til byen, for det skal visst vere så miljøvenleg. Men eg lurer på kva for nokre skattar som skal aukast for å dekkje inn desse 110 miliardane. Bensin til 50 kr literen?

    At å “forby shortsalg av aksjer, ytterligere styrke arbeidsmiljøloven, kjønnskvotere og lønnsutjevne, begrense områder som private selskaper skal få lov å virke på, forby brusautomater på skoler, forby salg av nye bensinbiler, forby forsøksdyr” er liberalt, trur eg du skal få problem med å få dei fleste som kallar seg liberale (spesielt dei som reknar seg til den klassiske liberalismen) eller liberalistar til å gå med på. “Underminere opphavsrettslovgivningen” òg for den del, sjølv om deg er nokre libertarianarar som meiner patent og opphavsrett er fæle statlege inngrep i den fri marknaden.

    Og har litt problem med å skjøne kva du eigentleg vil, all den tid det verkar som om du knapt nok er samd med ditt eige parti. Er problemet at Miljøpartiet De Grøne er for mykje eller lite grøne?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  6. Tony Sier:

    Litt førevar bekymring for trådløsenettverk er ikke så ille når en sammenligner med eventyret om fri vilje som ligger til grunn for straffepolitikken til andre partier som fokuserer mest på gjengjeldelse. Det er irasjonell og virklighetsfraværende politikk som skader individ og samfunn det!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  7. Øyvind Strømmen Sier:

    Hei Sosialisten,

    Trekanten eg har synt til fleire gongar er ein grovt forenkla modell for økonomisk politikk (men mindre forenkla enn den tradisjonelle høgre-venstre-aksa). Grøn politikk er ikkje plassert i nokon pol på denne (i autonomispissen finn ein anarkistar, ikkje grøne); men eg har nytta han for å synleggjera skilnaden mellom SV og MDG sin skulepolitikk. Og, ja, ein meir presis politisk modell ville vera tredimensjonal – minst! – og noko nær fullstendig uhandterleg og ubegripeleg.

    Grøn politisk tenkning i Europa ber seg meg mykje som gjerne kan kallast venstreliberalisme, og grøne og venstreliberale tenkjer ikkje minst mykje likt om korleis eit liberalt samfunn også lyt setja grenser for marknaden.

    Det tyder ikkje at grøn og venstreliberal er det same, som du kanskje har lagt merke til understrekar eg min politiske ståstad som grøn og venstreliberal; som også er ei markering av kva delar innanfor grøn politisk tradisjon eg verdset meir enn andre, og ei markering av mi støtte til “a political ideology which places a high importance on environmental goals, and on achieving these goals through broad-based, grassroots, participatory democracy”.

    Du har sjølvsagt heilt rett i at det kan vera vanskeleg å forklara ein del av dei som kallar seg liberale kvifor t.d. å forby nysal av bensinbilar er liberalt.

    Men eg har ikkje tenkt å godta at høgresida knabbar den klassiske liberalismen utan kamp, utan at eg vil freista å få fram at liberal tenkning føreset miljøverntenkning og utan å få fram at fleire av tidlege liberalistane var pionerar for ordningar me i dag kjenner under omgrepet “velferdsstaten”. Sistnemnde omgrep har eg heller ikkje tenkt å lata norske venstresosialistar ta patent på.

    “Når det gjeld arbeidsgjevaravgifta, så er det faktisk slik at den gjev lokale verksemder fordelar framføre store konsern, rett nok avhengig av lokaliseringa. Arbeidsgjevaravgifta er nemleg differensiert etter kor i landt verksemdene ligg, lågast i distrikta og høgare i sentrale strok. I Finnmark og Nord-Troms er det inga arbeidsgjevaravgift!”

    Ja, det er riktig at differensiert arbeidsgjevaravgift gjev ein viss fordel for verksemder i utkantar (utan at det med naudsyn tyder noko som helst om storleiken til desse verksemdene).

    Men ei fjerning av arbeidsgjevaravgifta som heilskap vil i langt større grad vera til fordel for småbedrifter som vil tilsetja nokon. I dag er arbeidsgjevaravgifta ein bøygel som syter for at ein del småverksemder vert verande att i startgropa; det er ingen grunn til at nordlandske småføretak skal ha det hardare enn småføretak i Troms.

    “Men det er mogeleg MDG høyrer til desse miljøvernarane som vil leggje ned distrikts-Noreg, og flytte folka til byen, for det skal visst vere så miljøvenleg”.

    Oi, oi, oi, det var jo eit festleg desperat forsøk, men kanskje noko bortkasta dersom du ser etter kvar eg sjølv bur, eller faktisk tek ein titt på programmet vårt?

    “Men eg lurer på kva for nokre skattar som skal aukast for å dekkje inn desse 110 miliardane. Bensin til 50 kr literen?”

    Igjen: hadde du lese partiprogrammet hadde du oppdaga kva me meiner om drivstoffavgifta. I motsetning til ein del andre parti går faktisk MDG inn for å frysa denne avgifta. Dei marginale aukene me har sett i ho dei siste åra er for øvrig ikkje eigna til noko anna enn å gjera folk fly forbanna på eit påstått miljøtiltak, ei retteleg bjørneteneste for miljøsaka.

    Bensinprisane kjem truleg til å auka uansett kva du vil, grunna enkle marknadsøkonomiske prinsipp (tilbodet kjem til å verta mindre ettersom oljeproduksjonen toppar og går nedover, etterspørselen ser så langt ikkje ut til å gå nedover = høgare pris). MDG fokuserer difor på byggja alternativa, og me går også inn for å erstatta årsavgifta på bil med vegprising, med høgare pris jo betre kollektivtilbodet er. Dette er ei mykje meir fornuftig form for avgiftslegging på bilbruk.

    Når det gjeld arbeidsgjevaravgifta vil me dekkja inn mesteparten av dei 110 milliardane gjennom andre skattar: fyrst og fremst auka selskapsskatt, og innføring av skatt på valuta/finanstransaksjonar (i finansmarknaden, altså ikkje på vanleg bruk av bankkort og slikt). Dette heng også saman med at me vil gjera endringar på andre område, blant anna gå inn for auka progressivitet på inntekts- og formueskatt.

    “Og har litt problem med å skjøne kva du eigentleg vil, all den tid det verkar som om du knapt nok er samd med ditt eige parti. Er problemet at Miljøpartiet De Grøne er for mykje eller lite grøne? ”

    Knapt nok samd? Du tenkjer på det ytterst mikroskopiske punktet om trådlaust breiband der eg er usamd? Eller tenkjer du på noko anna eg er usamd med partiet mitt om; ja, det finst andre ting også.

    Eller tenkjer du på alle dei konkrete døma eg ha vore innom i desse to konkrete bloggpostane der eg har synt til korleis Miljøpartiet Dei Grøne sin politikk heng saman med grøn ideologi: alt frå skattepolitikk, via skulepolitikk og digitalpolitikk og til svært sentrale miljøsaker? Og der eg ikkje minst – gong på gong – har forsvart MDG sitt syn, som eg er heilt på line med, og gjort greie for korleis våre syn skil seg frå andre parti?

    mvh

    Øyvind

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  8. Sosialisten Sier:

    Dersom trekanten skal modellere økonomisk politikk, og ikkje vere ein modell av alle slags politiske spørsmål, òg dei ikkje-økonomiske, gjev han nok meir meining. Sjølv om eg føretrekkjer modellar med to (eller fleire) aksar heller enn trekantar. At støtte til kontantstøtta skal vere ein viktig skilnad mellom grønne parti og andre parti har eg vanskeleg for å tru. Det grøne partiet i Tyskland, som er både eldre, større og meir veletablerte enn det norske, er nemleg motstandarar av den tyske utgåva av kontantstøtta (Betreuungsgeld), og dei vil ha heildagsskule. Så ulike grøne parti har nok ulikt syn på kva som er god grøn politikk.

    Når det dette med bensinavgifter o.l., var det fyrst og fremst med tanke på at serleg Venstre-folk taler mykjer om å skifte frå “raud” til “grøn” skatt, men dei er vanlegvis meir konkrete på kva slag “raude skattar” dei vil redusere, enn på kva slags “grøne skattar” dei vil auke. Eg tenkte kanskje at MDG var inne på noko av dei same tankane. Innføring av skatt på valuta- og finanstransaksjonar er ein god idé, både på internasjonale transaksjonar og som ei lita omsetningsavgift på børsen, som dei har i til dømes Storbritannia.

    Når det gjeld usemje med partiet gjekk det mest på at du kan hende verkar litt meir “mainstream” enn de mest “alternativistiske” trekka ved partiet. Som til dømes det punktet du nemner er eit døme på. Men for all del, kven er samd med eit parti i alt? Iallfall ikkje eg.

    Men eg har ingen problem med å skjøne at folk som anten vil prioritere miljøvernsaker over alle andre saker, eller vil ha mest mogeleg venstreliberalisme, eller helst begge delane, støtter Miljøpartiet Dei Grøne. Og det er jo slett ikkje visst at det er partia på venstresida som taper på det. Det er jo slett ikkje umogeleg at det var pga. MDG si framgang at Venstre kom under sprerregrensa. Heller ikkje er det eit mysterium at dei som meiner at miljøomsyn må vegast mot andre omsyn, eller tykkjer at det er meir enn nok liberalisme i norsk politikk som det er, røyster på andre parti.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende


Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00